Venezia

Fra den storslåtte Marcusplassen med sitt altoppslukende sollys midt på dagen, til trange smug hvor rehabiliteringsarbeidenes stillaser filtrerer lyset til finmaskede spill av lys og skygge. Lyset i Venezia er som byen: blendende og mystisk.

Det lett disige morgenlyset akkompagnert av søppelbåtens daglige slingring mellom avfallsstasjonene langs hovedkanalene gjør en perfekt morgen. De mest ambisiøse av oss inntok morgenkaffen på kafeen ved siden av hotellet før frokost, og  hadde orkesterplass til byen som våknet. Med putesveis gløttet vi andre fra hotellvinduene. Venezia overskred alle mine forventninger. En mystisk labyrint som gjerne endte i en liten bikanal i stedet for der du trodde du skulle, og der du trodde du skulle viste seg å være noe helt annet. Alle folkene, turistene, som var overalt, alltid, til de plustselig forsvant fordi det mørke smuget du gikk på måfå inn i førte til et lite torg omkranset av det daglige livet. Lunsjtilflukten fra det sterke sollyset under markiser eller inne i smale bakgater hvor folk passerte i endeløse strømmer. Ettermiddagens beroligende varme. Solnedgangen med et glass rødvin på Sestiere Dorsoduro. Verdens beste grappa, ja faktisk brennevin sett under ett, og nytelsen i å slentre hjem om kvelden langs dypsvarte kanaler og luksushotellenes fakkelbelyste gondolbrygger. Deilig tilbakelent tilstedeværelse.